I$S5 «Ja, det er ham. Se, se selv. De nærmer sig mer og mer, å hjelp ham, hjelp ham.» Jeg stirret atter dit ut gjennem kikkerten. «Du har rett, Mary, det er sikkert Jens. De andre båtene haler innpå ham. Hvad skal vi gjøre?» «Le ham tilhjelp. Vi er bevebnet. Han har i det høieste sin kniv.» I sin angst for Jens glemte Mary aldeles sin egen frykt og sin egen fare. Jeg var mere rolig, om enn ikke mindre begjærlig efter å hjelpe min gamle skibs- kamerat. Vinden var ikke sterk, det var en dårlig seiler han hadde, og det gikk langsomt med ham. Men indianerbåten, som ellers pleier å løpe så lett henover vannet, gikk det heller ikke fort med. «Så får du bli tilbake i hulen mens jeg ror ham imøte; men det kommer til å gå langsomt, for flåten er tung og vinden imot.» «Nei, jeg vil være med; jeg kan ro og — — jeg kan skyte. Kan vi ikke skyte? — — det vil opmuntre Jens og skremme øboerne.» «Jeg synes det var best at du blev her; men det er sant nok, du kan ge gjøre nytte på flåten.» Med min modige ledsagerske staket jeg flåten ut av hulen, og snart rodde jeg ut av alle krefter. Men vinden var imot, og flåten gikk tungt. «Se hvor nær innpå Jens' flåte indianerbåtene kommer, Håkon — — skal vi ikke skyte? Kan ikke en riflekule nå dit?» «Nei, men det er kanskje best å gjøre Jens opmerk- som på at det er venner 1 nærheten.» «Ta du kikkerten og se hvilken virkning det gjør, så skal jeg skyte. Ser "du dem?» Jeg skjøt, skuddet knallet henover vannet. «Jens vendte hodet — — han holder op å ro — — han ser oss — — han svinger sin bladhatt, han ror atter.» «Men de ville?»