165 folk, falt det ham inn at flåten kanskje måtte være drevet dit. Den lå inne mellem nogen trær som hang utover stranden, men den var ikke fastgjord. Da det ikke lot til at nogen av indianerne ennu hadde sett den, tok han seilet av og skjulte det mellem buskene. Selve flåten så da bare ut som sammenbundne rør. Den vilde nu temmelig lenge kunde undgå opmerk- somheten. Nu syntes han at han var kommet temmelig langt på vei med sin plan om å rømme fra de ville. Han hadde en farkost som de ville ikke kom til å savne. Han hadde da utsikt til å få et forsprang, når han endelig våget sig ut på den farlige fart. Men der gikk ennu mange dager innen leiligheten bød sig. Han måtte nemlig søke å få årene ut av indianerbåtene forat man ikke skulde kunne innhente ham, og han måtte ha medvind for å kunne benytte sitt seil. Han forestillet derfor høvdingen en dag at årene burde bringes op til ham for å gjøres lettere og finere. Indianerne gikk i fellen. Alle årer blev bragt til hans hytte, og han gav sig straks iferd med å spikke på dem. Han arbeidet hele natten og hadde da øde- lagt alle årer. Da solen stod op, snek han sig med hele sitt eie, kniven og et gresskar vann ut av hytte- byen og hen til sin flåte. Den var snart rigget, og ved morgenbrisen gled han fra land. Det gikk godt. Jo lenger han kom ut, desto friskere blåste vinden. Men flåten var allikevel en dårlig seiler. Riktignok var farten over det åpne hav farlig, men den største fare truet fra hyttebyen. Han kunde ikke vente å være ute av syne før de ville stod op, og når de så seilet ute på havet, savnet ham, og så sine øde- lagte årer, vilde de nok forstå hvorledes det hang sammen. Med utrettelig iver arbeidet Jens sig utover sjøen, og så efter om han kunde merke nogen bevegelse i inne i hyttebyen. Alt var rolig; han var alt så langt borte