186 vilde han bli forundret og visstnok forgjeves søke å finne ut hvad de kunde bety. Ombord så det slett ikke skrekkelig ut; det var åpenbart at man var kommet ombord i et kjøpmanns- skib, riktignok et malaisk. Borneo, som visste at hans kamerater ikke var uten frykt for at de skulde bli pint og halshugget, fortalte dem at skipperen hadde sagt at intet ondt skulde tilføies dem, og at han skulde ta dem med til Batavia. Borneo var til stor nytte da han kunde snakke med malaiene. Ombord 1 «Merapati», som er malaiisk og betyr duen, blev våre skibbrudne meget godt behandlet; u uaktet der er mange sjørøvere i det indiske arkipel, er det også mange, og flere, skikkelige og arbeidsomme folk. En stor del av øene står jo dessuten under euro- påsk herredømme, og på disse har man måttet venne sig av med å gå på hodejagt og spise sin neste, det siste skal man nemlig på enkelte steder ha tilbøielig- het tl. Skipperen på «Merapati», Abong Apong, var en me- get snild mann. Især var han omhyg gelig for Borneo, og syntes at hans innfall med å gjøre en flåte av to haier var uforlignelig. Han sa at han burde hete Bujang-Brani, d. e. «flink fyr», istedenfor Tupei, d. e. «Ekorn», som var hans rette navn. «Borneo» hadde mannskapet på «Lord Nelson» kalt ham. Efter å ha vært ombord nogen dager begynte våre venner å komme sig igjen; de gjorde snart sin skibs- tjeneste likesom det øvrige mannskap. Negeren var snart lystig som før, gjorde dumheter, lo og viste sine hvite tenner. Da han ikke hørte til de aller flittigste, kalte malaiermannskapet ham «Pinyn» eller «Skil- padden», mens styrmannen gikk under navn av «Ani Ani», mauren, og båtsmannen med de lurende øine fikk nøie sig med å omdøpes til «Ular», slangen. «Merapati» hadde en meget lang reise til Batavia, og da den endelig kom i havn, var de fire mann ved