191 at vi måtte kunne klare oss. Jeg følte mig som en mann i sitt eget hus. Siden gikk livet i månedsvis fredelig og rolig med arbeide og lesning. Vi hadde med forenede krefter bragt alt som kunde brukes hjem fra vraket, og det hadde vært et langvarig arbeide. Vi tenkte nemlig på å bygge en båt, som var stor nok til å føre oss bort fra øen; men da vi hadde nok av mat og drikke, samt materialer og verktøi, skulde dette gjøres med omhu og flid, så vi kunde være nogenlunde sikre på et godt utfall. Derfor hadde vi bruk for både plan- ker, bolter, spiker og taugverk. Da vi endelig hadde tatt alt hvad vi trengte, var der meget lite tilbake, så det vanskelig vilde falle nogen i øiene, dersom de ikke kom seilende like forbi der. Men et skib vilde vel ikke våge sig så nær land i dette ukjente farvann. Jens var skibstømmermann og en flink fyr, som kunde litt av hvert. Han hadde bygget mangen båt i sine dager, og enten den gjordes litt større eller litt mindre, vilde ikke volde nogen vanskelighet. Efter en god del sjømannssnakk besluttet vi oss til å gjøre en hvalerbåt, som vilde bære oss trygt over sjøen og var lett å styre for to mann, selv om opholdet på sjøen skulde vare flere dager og netter. Når seilene er satt på en slik båt, kan nemlig en mann i maksvær godt styre aen lene: mens deg annen sover. Med øvet øic og sikker dømmekraft valgte Jens en passende liten bukt til vårt båtarbeide, ved stranden mellem innløpet til stredet mellem de to øer og min «have». Her arbeidet vi dag efter dag og uke efter uke fra den tidlige morgen. Imidlertil passet Mary sitt hus. Da det ikke var så ganske kort fra hustreet til vårt verksted, bragte hun vår frokost dit, for at vi ikke skulde sinkes i arbeidet. Midt på dagen var det nemlig så varmt at vi fore- trakk å hvile da, og heller begynne arbeidet tidlig om morgenen.