193 «Legg dig ned så de ikke ser oss. De har gode øine og gode kikkerter der ombord. Men jeg ser ingen båt.» Nei, der var ulykkeligvis ingen båt; for i næste øieblikk følte si oss begge grepet bakfra, og innen vi fikk tid til å tenke eller si et ord, hadde vi hver e tørklæ i munnen og var bundet på hender og føtter! Båten var kommet iland før vi så skibet, og uten at vi ante det hadde båtmannskapet lurt sig innpå oss. Det var sjørøvere, det var det ingen tvil om, vi så det på de ville ansikter og de brokete drakter. I en fart blev vi trukket gjennem krattet og ned til en annen liten bukt hvor der lå en båt. «Hvad er det for fugler?» spurte en rå stemme på engelsk. Men stemmen var oss kjent, det var Howells, og straks efter stod vi ansikt til ansikt med «Lord Nelson»s kaptein. Det var gjensidig overraskelse, men ikke gjensidig glede. Der gikk et lyn av ondskap fra hans onde øine ved synet av Jens; men mig hadde han kanskje ikke synderlig: imot. «Ho, ho, så jeg har fanget dig der, min vakre fugl! Det er vel dig som var vært i hulen. Legg dem i båten og ro til hulen, men stille! Her kunde være flere!» Vi blev kastet i båten og rodd omkring odden til opgangen ti! hulen. Her tok man båndet av våre føtter og trakk oss til inngangen, hvor man atter bandt oss og kastet oss på den bare jord inne i hulen. Vi kunde ikke si et ord; ti vi var fremdeles kneblet. Uaktet jeg kunde vente mig den værste behandling, tenkte jeg ikke stort på det; men hvorledes vilde det gå Mary? Enten hun blev alene på øen eller sjørø- verne fikk fatt 1 henne, var det næsten like galt. Det var frokosttid da vi så uventet og plutselig blev overfalt. Hun hadde nettop været ved utkanten av skogen for å bringe oss mat, da hun så flere ukjente menn overfalle oss og binde oss. Det var ingen tid til å gjøre anskrik, og det var heller ingen som kunde 13 — Håkon Håkonsen