199 Denne Howells verdige kamerat gikk ut på kanten av hulen og pep i en båtsmannspipe. Nogen øieblikk efter styrtet ennu henved 15 vilt utseende figurer op på øen, og blandet sig med sine kamerater, hvor de gjorde hviskende bemerkninger om oss som stod midt inne i kretsen. To av dem nærmet sig oss, den ene var — — båtsmannen fra «Lord Nelson». Det var altså virkelig sant at «krake søker make», ti at han og Howell passet sammen, var sikkert nok. Den annen, som gikk nærmere oss, hadde et ganske fremmed utseende, og syntes ikke å være av europeisk utspring; men dette vakte ikke vår opmerksomhet dengang; ti mannskapet var sammensatt av folk fra alle verdens kanter. Når vi var i hendene på Howell og båtsmannen, var det liten sannsynlighet for at vi på nogen måte vilde komme fra det med livet. Jeg stod hele tiden og var redd for at man også skulde bringe Mary frem; for jeg kunde ikke tenke mig at hun kunde være und- gått å bli fanget samtidig med at man tok oss. Da alle var samlet, blev vi stillet slik at Howell stod med ryggen til øen, mens hele mannskapet dan- net krets om oss. Vi kunde altså se inn til Apekatt- øen. Jeg kastet et lengselsfullt blikk ditover, og det forekom mig at jeg så noget som rørte sig mellem buskene; mer. om det var Mary som hadde våget sig dit, eller om det var et dyr, kunde jeg ikke avgjøre. «Da jeg fikk befalingen ombord i Sjøløven,» sa Howell, «lovet jeg dere at det ikke skulde mangle bytte på sjøen og muntre dager iland. Ikke sant?» . «Jo, jo,» brølte de hese stemmer. «Og jeg har holdt dette løfte?» «Ja, ja,» lød det atter i kor. «Jeg lovet dere også at jeg skulde føre dere til et . sted hvor gull og sølv 1å ophopet, og bare ventet på den som vilde ta det!» «Ja vel, la oss komme dit.»