202 «Hvor er skatten?» «Jeg vet ikke,» svarte jeg; ti jeg turde ikke åpen- bart trosse Howell, og jeg var så uvant med å si usannhet, at jeg ikke kunde finne på annet enn like- frem å nekte. Det var visst egentlig dumt av mig; men mine ord syntes iallfall å gjøre det inntrykk på Howell at de var sanne. Han hadde jo fra gammel tid kjent mig som sannhetskjærlig. Dette satt kanskje i ham ennu; for uten å befatte sig med mig, vendte han sig til Jens for atter å begynne med ham; men i samme øieblikk satt en pil i hans venstre fot. Skyt- teren var usynlig; pilen kom fra den annen side av kløften. Et øieblikk efter suste en annen pil forbi våre øren og rammet båtsmannen, og ikke lang tid efter fulgte en tredje og fjerde pil, og alle traff de sin mann, om enn ikke farlig. Sjørøverne sendte nogen kuler over til Apekattøen; men det var å skyte aldeles på slump; pilene fløi iallfall like hurtig, snart fra et sted, og snart fra et annet. Sjørøverne begynte å finne dette ubehagelig og trakk sig tilbake utenfor skuddvidde. Her skulde egentlig forhøret over Jens og mig vært fortsatt; men det blev besluttet at en sterk avdeling av mannskapet skulde gjennemsøke Apekattøen, både for å straffe skytterne, og om mulig å finne skatten. Imidlertid skulde vi atter bindes og bringes ned i hulen. På denne måte slapp vi meget lettere enn vi hadde turdet håpe. Men vi kom dog ikke ned i hulen uten at Howell hadde forsikret oss om at vi skulde få føle hvorledes det var å motsette sig ham. Til en begyn- nelse befalte han at vi hverken skulde få mat eller drikke. Jens og jeg kunde ikke forstå hvem der så plutselig hadde begynt å skyte på sjørøverne. Og vi fikk ikke anledning til å veksle et ord med hverandre; for innen vi blev bragt ned i hulen, blev der atter bundet et tørklæ for munnen på oss, så vil ikke kunde si et