Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VIII. Dudinka til Kureika
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TUNDRA OG TAIGA
131
Denne skogen ja, som vi nu siger langsomt in i, det er verdens
videst utbredte skog. Herfra brer den sig ubrutt helt til de
dyrkede strøk og steppe-Iannet i syd, og langt sønnenfor
Bai-kål-sjøen — en strekning i rett linje på mer enn 2000 km. i
syd-nordlig retning, — og så fra Ural-fjellene i vest og til
Stille-havet og Kamtsjatka i øst, mer enn 6000 km. Et eneste
sammenhengende skog-teppe, bare brutt av de stille-flytende
elvers brede vann-flater. Det er den sibiriske taiga.
For endeløse, ensformige, svakt bølgende sletter, med flate
låve daler langs elve- og bekke-løpene inefter. Først er de mest
helt nakne, — bare mos, og litt gress — langt der nord — den
ødslige tundraen; så litt viju-kjerr her og der; så viju og or og litt
bjerk utover og utover idet endeløse. Men så begynner skogen, tynn
og glissen, å dekke sletten; så tettere og høiere; men ikke
blir lannet mindre ensformig. Og likevel — likevel har det
sin sære dragning. Tankene trekkes mot denne vide horisont;
lengselen går mot å følge nomaden på hans frie, ubunn’ne liv
inover disse sletter uten grenser.
Også tundraen og taigaen har sin poesi, sit tungsinn, og
sine lyse drømmer med de store enkle drag i den evige bølgen;
— om sommeren da alt er grønt; i høstens rødmende gull
med de blå sjøer, og de sivgrodde elve-løp; unner vinterens
uendelige, hvite teppe, med glitrende sol, og knitrende kulle,
i rykende sneføike; og så den lange vinter-natten, mens månen
seiler stilt over den store sne-flaten; — og så om våren når
livet våkner på ny, og bekkene begynner å mumle unner
sneen, og det blir flekkebart, og fugle-svermene kommer sørfra,
gjess og enner, og snepper, i tusener og i millioner.
Nord for Potapovskoje lå det et hus høit oppe på bakken
i skogen. Der bodde det en forvist forbryder. Han hadde
vært der mange år nu, er gift med en Dolgan-kvinne og har
flere barn. En mann i rød kufte kom springende ned fra huset.
Han sto og viftet og viftet; han vilde ha os til lann, hadde
vel bud å senne, eller kan henne vilde han selv med; men
desverre vi hadde ikke tid til å stanse.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
