Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - X. Verkhne-Imbátskoje til Sumarókova
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
172
VERKHNE-IMBÅTSKOJE TIL SUMARÖKOVA
foran os, men så til slutt forsvant in i skogen på vestsiden
av os.
Av og til la jeg merke til noen små gjærer av tømmer og
kvist, som var bygget fra strann-kanten op mot den bratte
sann-skrenten unner skogen. På ett sted var det altid en åpning i
gjæret. Jeg lurte lenge på hvad det kunde være, til jeg fant
ut at det var for å fange fugl, mest tiur og røi, som ferdes
langs strannen. I åpningen settes det snarer.
Om kveilen ankret vi ut for lansbyen Mirnaja (d. e.
fredelig). Loris-Melikov og jeg tok en tur ilann i måneskinnet,
så bortimot elve-tiden om natten, for å røre litt på benene. Hele
lansbyen sov, ikke et lys å øine i noe vindu. Men så sov ikke
bikjene; de holt et syndig leven, da vi kom drivende langs
skrenten foran rekken av de låve koselige husene, som lå der
med sine vakre inganger og vinduer i månelyset, og elve-flaten
fløt bred og tyst der nedenunner i glitret. — Men menneskene
syntes ikke å la sig forstyrre i sin søvn av den djevelske
gjøing og uling i alle tonearter. Vi fant det likevel mest
hensynsfullt å forlegge vor vandring til andre strøk, og dro nordefter
in i bjerkeskogen, hvor de hvite stammene lyste.
En sti bar langt inigjennem. Det var hugget bjerkeved,
som lå i stabler; men trerne var hugget mitt oppe på leggen.
Jeg mente, de måtte være hugget på høi sne om vinteren;
men nei, det var jo løv på de avhugne kvistene, som lå der.
Jeg har aldrig sett slik stubbing i mit liv før. De gidder altså
ikke bøie sig, når de hugger her, for de har jo hele skogen
å ta av.
Her gikk også den nye telegrafen med stolper og tråd,
som skulde forbinne disse øde skogtrakter med den store
verden. Men forbinnelsen var der ikke nu. Den hadde vært der
ivår, helt til Verkhne-Imbåtskoji her nordenfor; men så unner
flom-tiden, da vannet i elven var så høit, hadde mastene på den
ene dampbåten revet over tråden, som var spent over elven
oppe ved strykene, et stykke høiere op. — Det var hugget en
gate gjennem skogen for denne tynne tråden; men bjerkene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
