Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
unge — ligger død, står hun over ham — strek*
ker hånden ut — som i beskyttende velsignelse.
Urørlig. Storlinjet. Under strie tårer sa hun de
siste ordene. En avskjed — vi følte som en spon*
tan smerte. I slike stunder elsket vi henne. Og
den omfavnelsen hun fikk av mig, den glemte
heller ikke hun.
«Det var som far og sønn omfavnet mig i
samme øieblikk.»
«Vildanden» tok vi op nogen ganger. Der var
Johanne Juell som Hedvig. Lully Krohn gav oss
sin følelse og inderlighet. Johanne en større og
dypere tragedie. Stykket blev enda ubarmhjer*
tigere enn før. «Mariannes Capricer» av Al«
fred de Musset satte min far iscene. Plutse«
lig uten overgang stod han der. Det blev til stor
giede og beundring for oss alle sammen. Mindre
for det store publikum. Det gikk seks ganger.
«Det er umulig å føre et teater her i byen» —
mente far.
Han hadde nok glemt sine egne oplevelser
som styrende fra dengang.
Idag mens jeg skriver dette erfarer jeg at den
norske regjering har inngitt en proposisjon om
et større bidrag til Nationalteatret. Det er som
å se inn i en stor lysning.
Operetten «Cornevilles klokker» var vår —
«statsunderstøttelse» den gangen. Der var Klau«
sen — som Gaspard. En tegning i sort og hvitt
i stort format. — Bosse et gyllent, muntert,
17 — Bjørnson: Det gamle teater.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
