Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I konvoi over Nord-Atlanteren - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Et sted hvor tiet alltid var godt å være ombord var
radiotelegrafistens rom. Det var, likesom styrehuset og
Les ti kid Ligaren, innebygd med ekstra vegger og tak av
jernbeiong; i denne vindusløsc hulen satt «gnisten»
i blå lusekofte under den grønne arbeidslampen, alltid
vennlig og ettertenksom, med pipa 1 munnen og den
røde boksen med prins Alben-tobakk innenfor
rekke-\ idde.
Undertiden hørte vi på korr bølgesen di ngen fra
Berlin. Nyhetene ble innledet med en rekke
dobbeltslag på en klokke; hvert klemt skulle symbolisere et
senket skip. Idéen var Lait fra Lloyd’s i London, hvor
et fartøy som bl ir strøket av registeret, markeres ved
et slag på klokken i hallen. Selve den tyske
propaganda-idéen skulle man tro var fortreffelig: å la dødsklokkene
for de tapte skipene kime mover havet, for å høres
i nattemørket på andre skip 1 samme farlige farvan 11,
som et varsel om uunngåelig skjebne, for å knckke
motet og viljen. Men bare den kjensgjerning at
radiotelegrafisten, filosofisk røkende sin pipe, overhodet
skrudde på radioen for å finne sendingen, viste hvor
fåfengt den tyske tanken var. Hans egen milde ro
forvandlet terrork lokken til uoe melodramatisk og
hysterisk; det var ikke i dette apråket man talte til ham. Jo
flere klokkeslag — en natt var det 22 — desto sterkere
ble følelsen av det barnaktige ved skræmselen. Det ble
et slags møl c mellom to menn — lian 1 Berlin som i
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
