- Project Runeberg -  Ung må verden ennu være /
104

(1947) [MARC] Author: Nordahl Grieg
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

gå ut i haven efter et kup i City med utbruddet: My
dear, nå er jeg spent på å se dine roser! eller med en
sky mumling si: Hvor underlig at Shakespeare faktisk
aldri så en hestekastanje i blomst (en av farens
repblik-ker), og hvis man så gikk inn på dette, vende sig med
et fryktsomt lykkelig blikk over å kunne dele med andre
sin egentlige verden og forklare at hestekastanjen blev
først innført til England i slutten av det syttende
århundre. Ivrig og høilydt snakket Francis om sine
spekulasjoner; han maskerte sig på ingen måte som skogånd.

Men han selv, Leonard, hadde mer trofast fulgt i
farens spor. Svimlende langt, som inn i et land efter
døden, hadde han fjernet sig fra sine inntektskilder. I
hans miljø var det overhodet ikke god tone å snakke
om penger, i høiden tillot man sig en forbitret spøk om
at nå var man igjen overtrukket i banken, og denne
bekymringen understreket bare ens livsforms enkle
selvfølgelighet. På dette grunnlaget som han aldri hadde
dratt i tvil, langt mindre følt ubehag ved, hadde Leonard
levd sin tilværelse; bysantinske håndskrifter hadde
omgitt ham med fjerne århundrer, uten å stille ham
nærgående spørsmål. Lojalt hadde de gjort sin gjerning,
tenkte han og så med bitter anerkjennelse på
manu-skriptrullene foran sig. De var blitt for ham det samme
som fuglefløitene for hans far. Men nå var det slutt.
Det var allikevel ikke lykkes ham å undkomme.
Katastrofen for ham var ganske enkelt at han plutselig
betraktet sitt arbeid med grotesk humor; han var ikke
sterk nok til å klare det.

Allikevel gikk han hver dag sin vante rute til og fra
biblioteket og fikk sine manuskripter utlevert som før.
Det var en beskyttelse i å klamre sig til denne vanen.
Hvad skulde han reise hjem efter? Han grøsset ved

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 05:06:42 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/gnungma/0106.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free