- Project Runeberg -  Ung må verden ennu være /
138

(1947) [MARC] Author: Nordahl Grieg
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

stod åndeløs og så på dem. Fjernt fra hørte de en
spinkel, munter tone av et horn, en trompet svarte, andre
horn og trompeter klang med, det var oppe fra luften
musikken kom, blomstene spilte mens de falt.

Med instrumentene i forsiktig løftede hender dunket
hopperne i bakken. Tamara skinte da de fant henne,
ruggende traust bortover mot kameratene med
fall-skjermsbylt og trompet.

Gjennem det duggete gresset gikk Kira og Ashley
tilbake til veien. De holdt hverandre i hendene; gleden
over kvelden, det nye livet, over hverandre var gått
sammen, hud mot hud.

— Jeg har lest, sa Kira, at i det gamle Hellas lot
de en svanger kvinne være omgitt av statuer i tiden før
hun skulde føde. Hvad har ikke en sovjetkvinne rundt
sig av skjønnhet og arbeide for store mål. For en slekt
som her blir gitt til verden.

Det var blitt mørkt da de kom inn i byen. Under
trærne på bulevardene klang trekkspillåt, ungdom
danset. Stjernene lyste mellem drivende skyer.

Hun presset hånden hans: Jeg husker engang som

barn, sa hun, at vertinnen kom inn for å være
ubehagelig mot min mor, som ganske sikkert hadde knust et
eller annet. — Nå skal jeg si Dem sannheten, Elena
Nikoljevna, begynte hun med skrikende stemme. — Men
det er jo ikke sant! ropte jeg, for det er noe stygt De

vil si.......Sånn føler jeg det ennå: det som er sant,

er vakkert, må bli det. Derfor visste jeg at denne
kvelden måtte komme.

I mørket under trærne kysset han henne; hun
flammet tilbake; ømt og strålende så hun på ham. Det luktet
av huden hennes som appelsinblomster efter regn. De
gikk litt, stanset og gikk litt igjen. Til slutt kom de til

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 05:06:42 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/gnungma/0140.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free