Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kira stanset. Lynnedslag var i vente.
— Spørsmålet er ganske enkelt, sa hun, stoler du
på partiet?
Her var ingen vei utenom: — Ja, svarte Leonard.
— Nå vel ....
— Men i dette tilfelle ....
— Leonid Antonovitsj, skal jeg si dig hvad du
minner om når du absolutt vil gjøre dig op en «hederlig»
mening om alle ting ganske alene?
— Gjerne.
Hun begynte å le og klynget sig til armen hans mens
de gikk videre.
— En tid arbeidet jeg oppe i Murmansk, fortalte hun,
og så en del til lappenes liv. De var ennå dessverre
meget tilbakeliggende og hadde barbariske skikker. Nar
de således skulde kastrere sine renokser, gjorde de det
med tennene. Pfui. Det blev ikke utført ordentlig, og
det var et syn å se en sånn halvkastrert renokse løpe
efter simlene og ennå tro på sig selv. Akkurat sann er
den vest-européiske gumanist; siste verdenskrig gjorde
i virkeligheten slutt på hans individuelle pretensjoner,
men ennå springer han rundt og snøfter litt. Hun stanset
og kysset ham, idet hun i sine tanker plutselig overførte
lignelsen til Leonard personlig. Hun blev full av angst
og Leonard måtte gi forskjellige løfter om at det aldri
skulde skje. Beroliget gikk hun videre.
Musikken strømmet nå innover henne; hun begynte
å synge. De gikk under trærne på bulevarden. Med sin
varme mørke stemme nynnet hun Tatjanas sang fra
brevscenen, hvor hun sitter og skriver til Evgen Onegin
i nattserken i sommernattens tunge syrinduft, for første
gang berust av kjærligheten mellem mann og kvinne.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
