Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Leonard så ut av vinduet: rett over gaten holdt G.P.U.
til i Ljobianka-bygningen; bak gittervinduene ventet
mennesker på å bli hentet ut for siste gang.
Han ringte op til Lebedeff. Litt efter satt han foran
ham, som så ofte før. Mildt falt solen på reolenes
brokete bind.
Mens Lebedeff skar omhyggelig op en ny bok,
forklarte han prosessene for sin unge engelske venn.
— Leonid Antonovitsj, hold hele tiden klart for Dem
at vårt land er omgitt av en fiendtlig verden. Det lar
sig ikke nekte at fascistene ute i Europa går frem; hver
seier merkes øieblikkelig hos oss. Spørsmålet melder sig:
når angrepet kommer, kan vi stå imot? Dette spørsmålet
kan lignes med en kjemisk væske, som fremkaller de
sanneste trekk i billedet av ethvert menneske; kanskje
trekk de ikke engang visste om selv. Hos noen:
ubøielig-het, mot, tro. Hos andre: svakhet, selvopgivelse. Hos
atter andre: vilje til å hjelpe angriperne. I denne tiden
er menneskene blitt prøvd; prosessene viser dem som
i sitt hjerte var mot oss —
— eller sprengtes, sa Leonard.
— Som De vil.
— Jeg forstår meget vel at mennesker som var
bundet til den gamle tiden, for eksempel kulakkene, kan
fatte håp og begynne å arbeide for fascistene; men det
er mig ikke ganske klart hvorfor de
venstrerevolusjo-nære trotskistene slutter forbund med Tyskland.
— De får sin krig, utbrøt Lebedeff foraktelig, en krig
gir alle muligheter. Deres hat til sovjetmakten går foran
alt. I utlandets reaksjonære presse hisser Trotski til
avsky mot oss, denne mann er ikke utelukkende
journalist.
— Men da finner jeg det eiendommelig at det fins
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
