Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I desperat lidenskap klynget moren sig til datteren,
som om det var redning i selve hennes nærhet. Av all
makt prøvde hun å slite henne fra faren, for å eie henne
helt selv. En dag fortalte hun barnet alt om farens
utroskap. — Han er ond! ropte hun. Stille og tålmodig satt
Nana og hørte på.
Om kvelden sa Harboe:
— Nana, vi skal synes inderlig synd på mor. Hun
er for tiden ikke herre over sig selv.
— Jeg vet det, sa Nana og så kjærlig på ham, men
som hun følte ond samvittighet gikk hun hurtig op igjen
til sykeværelset.
Så kom den dagen da Harboe og datteren satt
sort-klædde alene på første benk i krematoriet; da kisten,
dekket i angstfull tetthet med mørkerøde roser, likesom
i rikdommens siste forsøk på å skjule, — langsomt sank
i gulvet, følte Nana farens brune sterke neve rolig gripe
om sin hånd.
Harboe lot henne ikke reise tilbake. Begge hvilte ut
efter sjokket. En stille harmonisk tid fulgte; det var som
en sølvgrå dis med løfte om solen bak. Om morgenen
red de i skogen sammen, siden var Nana flittig, leste
fransk og spilte tennis. Harboe kom tidlig hjem fra
kontoret. De hadde tre flinke piker som Harboe behandlet
storartet og som til gjengjeld gjorde sin skyldighet:
forgudet Nana og ham. Husets rutine gled fint og
umerkelig, som en kostbar maskin. Smilende lot Harboe
datteren få føle sig som husmor når hun efter middagen
skjenket kaffen eller rystet isen rundt i hans store
konjakkglass.
Han gikk nesten aldri ut. Aldri hadde hans hjem
vært et så godt sted, og han var sikker på at Nana følte
det samme.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
