- Project Runeberg -  Ung må verden ennu være /
215

(1947) [MARC] Author: Nordahl Grieg
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

En brøkdel av et sekund følte han en dyp
medlidenhet med sig selv. Han hadde ved Gud ikke hatt det sa
lett, nettop mistet en hustru under tragiske
omstendigheter, og her satt han fredelig med sin datter og vilde
alle mennesker vel, allikevel skulde han ikke skånes.
Han visste meget vel at dette blev politi og offentlighet,
kanskje rettssak. Selvmedlidenheten som ikke sjelden
hadde gjort ham uovervinnelig i forretninger, slo nå ut
i en hård hurtig besluttsomhet. Han hadde knapt fått
bilen stanset før han med sammenbitte tenner sprang ut
på veien. Det var som han vilde si til den som jamret
under hjulene: godt, er det kamp du vil ha, skal du
få den.

Mennene som han nettop hadde passert, kom na
løpende til og slepte den overkjørte frem. De la ham i
gresset. Harboe kastet et flyktig blikk pa ham, det sa
ille ut, og vendte sig hurtig mot vidnene. Alt avhang av
dem. Han tok dem i øiesyn: tre magre, snippeløse
skikkelser i blå dress med opvakte, harde ansikter, forte i
blikket av sjøens og havnebyenes ukjente angrep,
bit-tertfrekke av bommingen langs veier som aldri tok slutt.
Harboe behøvde ikke å se tatoveringen på hendene
deres. Han følte plutselig en visshet om at dette kom
til å gå godt. Han vendte sig mot en av dem og sa:
«Mitt navn er skibsreder Harboe, De er sjømann, ikke
sant?»

— Arbeidsløs.

I Harboes varme, ordholdende blikk leste mennene
alt. Fire års fornedrelse var til ende. De stod overfor
det vesen som ikke var arbeidskjøper lenger, men
arbeidsgiver, livgiver.

De trengte sig ivrig rundt ham: Han kjørte helt vilt.

— Farten Deres var ganske rimelig.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 05:06:42 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/gnungma/0217.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free