- Project Runeberg -  Ung må verden ennu være /
342

(1947) [MARC] Author: Nordahl Grieg
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

kinesere, malaier ikke må utbyttes, de er mennesker, frie
mennesker ovenikjøpet. Slik vil de prøve på å snyte oss.

Vittorio smilte dovent med lukkede øine og begynte
å snakke om de abessinske pikene.

Sirenen på flyveplassen gav to korte støt. Vittorio
sprang op, den brede, litt tykkfalne skikkelsen var
plutselig full av liv. — Jeg skal av gårde, ropte han.

— Du er heldig, sa Erich lengselsfullt.

Vittorio drog en tynn hvit overall på sig og sprang
bortover gresset mot maskinen, en stor Caproni.

Erich lå igjen i gresset og så den sveve stigende
utover det blekblå havet, i følge med fire andre. Han
tenkte med litt ondskap på at under den abessinske
krigen kalte italienerne to av sine eskadrer som aldri hadde
et fiendtlig fly mot sig, for «Den desperate» og «Fordi
jeg er løve».

I den disige blå luften gled maskinene inn over kysten,
gjorde en bue over fjellene i stor høide, og stupte ned
mot Barcelona. Vittorio strakte hånden ut og vinket til
flyet på venstre side; Mario lo tilbake.
Luftverngrana-tene sprang minst fem hundre meter borte. På siste turen
fikk Mario et hull i skroget, de feiret det med
champagne. Vittorio huiet til granatene: Bare kom nærmere!
Byen lå under ham som en eneste hvit skyteskive. Her
var store hus med mange mennesker i, det kunde det
være mening i. Hvor beskjemmende føltes ikke ofte de
små abessinske landsbyene med lerhyttene, hvor man
ofte ikke så annet enn en død hund efter sitt arbeid. Han
elsket Barcelona. Han satt på et skinnsete i blået og
hersket over den. Han var bare to og tyve år, og denne
kjempebyen stanset med å trekke pusten for hans skyld.
Når han trykket med foten og løste bombene ut, utslettet
han hundrer av mennesker. Hvilken mann av ånd kunde

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 05:06:42 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/gnungma/0344.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free