Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Erhvervsliv og kultur i Norge i førhistorisk tid. Mest etter A. W. Brøgger - Funnene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ervervsliv og kultur i Norge i førhistorisk tid
31
her. Ennå i våre dager er her et fiskevær; til husvær
bruker de ikke nå lenger selve hulen, men noen små hus
som ellers står tomme året rundt.
Går vi innover i landet, vil vi finne de samme trek
kene som ute ved kysten: spiren til det næringsliv vi ser
for våre øyne den dag i dag.
Men her stengte skogen, og den måtte ryddes om det
skulle bli jordbruk og feavl. I varmeperioden gikk skogen
langt til fjells. På Hallingskarvet vokste det grov furu
skog helt opp til 1300 meter over havet. Hardanger
jøkelen, Folgefonna og Jostedalsbreen eksisterte ikke.
Men de minnesmerkene vi her har, går neppe lenger til
bake enn til de første århundrer etter Kristi fødsel, og da
var skoggrensen igjen sunket. Hardangervidda var visst
nok trebar da som nå. De funnene som er gjort der fra
reinjakt i oldtiden, har sin særegne interesse. Jakten
ble drevet av bøndene i de øverste fjelldalene, den var
en av de største velstandskilder for dem helt fra den eldre
jernalder og langt ned i middelalderen. Det samme har
vært tilfellet i flere andre høyfjellstrakter. Så inn
bringende var denne jakten at vi fra flere steder har
eksempler på at når arvinger skulle skifte, valte den
eldste av dem ikke gardsbruket, men jaktretten.
Og hvordan gikk den så for seg denne jakten på
rein og på annet storvilt? Hele middelalderen igjennom
ble den drevet på samme barbariske vis som i de eldste
tider. Langs de ferdselsveiene som reinflokkene gjerne
fulgte, ble det bygd gjerder som løp tettere og tettere
sammen og tvang dyra til å søke fram til steder der de
lett kunne fanges. Et slikt reingjerde førte oftest til en
mannsdyp reingrav, dekket med kvist og mose. Fra disse
gravene kom dyra aldri levende opp; de ble drept av
mennesker eller rovdyr, eller de sultet i hjel. I gravene
ble det somme tider rammet ned spisse staurer som dyra
spiddet seg på. På den måten ble pinen kortere for dem.
Et sted, der viltet måtte passere et eid, brukte de å
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
