Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XV
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
138
sa det var en av grunnene til at jeg måtte ha fatt
i Hasse Holden. Han kunde nemlig si mig om
Jeg var rar eller ei.
— De eri tvil selv da?
— Undertiden —
— Jamen der har De jo beviset! sa agenten og
lyste op. — Doktoren sa til onkelen min at den
som er redd for å bli rar, han blir det ikke, men
den som ikke er redd, sa han, den ser det stygt
ut for.
Fru Stokstad, Hasses gamle vertinne fra skoler
tiden, var presis sånn som jeg hadde forestilt mig
henne, akkurat så mistroisk i blikket som en blir
av å leie ut værelser, og akkurat så lang og spiss i
ansiktet som en blir av ustanselig å stå i dørsprekk
bak sikkerhetslås. xXt hun var av gull på bunnen
og dessuten laget verdens beste sursild, kunde
en ikke se utenpå henne, men jeg visste jo om
det, så forsåvidt var jeg bedre stilt enn andre.
Hr. Holden var ikke hjemme. Han var gått ut
ved tistiden, og hun visste ikke når han kom
hjem igjen, og det var heller ikke mulig å få dre-
vet henne til å anta noe.
Jeg gikk hjem igjen og tilbake igjen minst ti
ganger den dagen. Dørsprekken hos fru Stok-
stad blev litt smalere for hver gang og ansiktet
tilsvarende lengere og spissere. Som den milli-
onøse jeg hadde vært og siden ex-millionøse, var
Jeg blitt sett på med mange slags blikk, men fru
Stokstad var den første som så på mig som noe
i retning av en huntiger.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
