Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
12
«Vel,» svarte det bakom den bøide ungguttryggen.
«Krrr.»
På verkstedet durte tråmaskinene om kapp med
motorene. Lyset var skarpt i den store salen — det
voldte sneen utenfor, de åtte høie vinduene og lam-
pene. Olaus misset med øinene og smilte.
Smilende gikk han fra bord til bord. Alle hang
i, så op såvidt, så ned igjen på arbeidet. Somme
satt oppe på bordet og håndsydde. Fem og seksti
damer ...
«Jaja, tuppene mine,» småsnakket han. «Jaja.»
Øret lyttet på maskinkoret, tok ut stemmene — var
her én som hakket? Fem med motor. Resten uten.
Men det blev vel en råd — godt år til neste år, Vår-
herre alene visste . . . En og annen forbedring til
neste år; det stod i Guds hånd.
«Jaja, tuppene mine —
Det var denne Ludovika, som satt og glodde på
ham. Vilde ikke dra øinene til sig. Tosk, som hadde
tatt henne inn. For gammel synds skyld — godhjertet
tosk! Blev sittende og glo, så fort han viste sig.
«Krrr.»
Karen Anna Hustad så op. Han gikk nærmere.
«Fem og tyve kuldegrader idag,» sa han til Karna.
— «Men herinne fryser du ikke, Olaus,» svarte Karna.
Han smilte. «Du har rett. Du har rett. Bra lokale,
solide vinduer. Tette.»
Hun satte hjulet i sving, førte sømmen under
nålen. — Ned mot den hvite nakken lå hårknuten
hennes, opkveilet og ramsvart. Lebene skjøt sig
frem, røde og trassige. De lange vippene gjemte
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
