Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
166
før jeg har fått hilsen fra øian. Han vil velsigne den
ferden din, ba’n» —
Dagene før hun drog, syntes Karen Anna- hun
kom nærmere moren enn noentid før. De snakket
ikke om annet enn hjemmene der vest. Ingensteds
var det så sopt og flidd, så lyst ute og inne. Roserøde
og blå og gule malte de husene sine, dér. Ingensteds
blomstret lyngen og anget porsen som dér — finere
ull fantes ikke enn på Utvær-sauen; nydradd hyse
i gryten, den smaken på tungen glemte ingen, som
hadde kjent den. — Allting kom så innpå — det
strøk en ny luft mellem veggene i stuen. Glemte
røster vilde frem også: farens, morbrorens, ukjente
skyldfolks og ukjente barns. —
Da Karen Anna satt på toget som kjørte vestover,
følte hun at hun var full av venting og glede — et
fritt menneske, som skulde hjem. — På barmen hadde
hun en stor pengesum — foruten gaven fra broren
de femti kronene, hun hadde tatt ut av banken.
Hun vilde ikke komme pengelens til folket sitt —
i graven kom hun likefullt, om andre skulde koste
det!
Timevis satt hun og så ut av kupé-vinduet —
op efter lier og fjell, ut over dalene, de för igjennem.
Bjerkene stod gule, skrinne i løvet; ospen var flamme-
rød, jordene lå grønne av hågress eller bleke av
halmstubber — hus, brunsvidd i tømmeret av solen,
tydde sig til hverandre på berghyller. I alle disse
heimene gikk mennesker og slet med sitt ..... Hadde
sorger og gleder, de også, grublet og tvilte og håpet
som en annen. Det letnet så rart å tenke på det:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
