Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
195
sittet og tenkt: ja, det er da riktig også, men —.
Hun hadde holdt igjen; hadde hun kjent et oprør
som vilde frem, hadde hun kuet det. Det var noe
annet, som ventet henne — noe med å sitte i en stue
med vegger dekket med bøker — noe med en sol-
strand langt borte — noe med en mann, Karen Anna
Hustad fra øian kunde være bekjent av.
Nå satt hun her og mintes de døde drømmene
sine og krøp sammen i kulden fra de store veggene.
Kom ikke Randem på talerstolen snart? Hun tok
borti den magre hånden til Birgitte og hvisket:
«Tror du, han er god?»
«Han er saklig og real. Jeg har hørt ”n i Oslo.»
Ja, han var real. — En liten, tynn mann, kunde
vel være i førtiårsalderen. Uanseelig og uten fakter.
Stod på katetret med hendene omkring lesepulten
og snakket med jevn, rolig røst. Snakket om partiets
opgaver.
Karen Anna lyttet, som hadde hun aldri hørt
dem nevnt før.
Da han hadde gitt en utsikt over det som var gjort,
og det som ennå stod igjen i kampen for bedre kår,
steg farven litt i det skjeggløse ansiktet. Og før han
sluttet — han hadde talt innpå halvannen time da —
løftet han hendene en eneste gang ut imot den full-
pakkete salen. Det var da han sa:
«Det kan være dem som svikter oss under arbeidet
— folk, som går trøtt — folk, som får godt utkomme
og glir ut. Men det er ikke dem, vi kaller våre verste
fiender. Nei, de usleste vi har imot oss er alle dere
som går likegla" og lunkne og kaller dere ved arbeiders
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
