Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
209
«Vil?» Birgitte blåste. «Da streiker vi.»
Det blev helt stilt.
«Vi får av foreningskassen,» sa Karen Anna. —
«Det blir vel ikke stort?» — «Hvad får vi, når sjefene
lar oss «streike» i ukevis da?» — Nei, det var da sant,
også . . . «Men om han nekter, da?» — «Da blir
fabrikken blokert.»
Det visste de hvad var. Snekkerfabrikken hadde
vært blokert for tre år siden.
«Det tok knekken på snekkeren,» sa én.
«Det skal mer til å ta knekken på brødrene,»
svarte Birgitte. «Men du vet de vil kjenne det, og
akte sig neste gang!»
«Ja — du vet det .. >»
Tanken på at Olaus og Gunner skulde kjenne
noe, satte dem i humør igjen, stemningen i det over-
fylte rummet blev høi, de spådde og fablet og vitset.
Et gjerde var brutt ned, de var ute på gressganger,
de ikke så slutten på — øinene skinte, de lo av ingen
ting. Bare Ingebjørg Dale satt utenfor; men hun
hadde tatt papiret, Karna hadde hatt liggende på
bordet. Med halvåpen munn leste hun det, Karna
hadde sagt.
Da de skulde velge tillitskvinnene, som skulde
gå til sjefene, kom Birgittes og Karnas navn straks på
alles leber. Men de måtte ha én til — ja, minst én
til. Og venninder foreslo hverandre — noen hvisket
sammen, andre var djervere, nevnte navn høit og
anbefalte dem: «Mally er mindre redd han Olaus.»
— «Gina lukker ingen munnen på.»
Den tredje skulde helst være en landsjente, sa
14 — Anker
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
