Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
233
«Det er da ingen fagforening for skreddere her i
byen, Karna.»
«Vi er én, nå»
«Vi er for få!»
«Den er stor i Oslo. De vil hjelpe oss»
«Var vi sikker på det, så .. >»
«Vi melder ifra til ledelsen! Vi innberetter til
ledelsen! Vi får av foreningskassen! Olaus skal få
kjenne, det ikke blir så lett lenger! Han skal få kjenne
det!» Karen Anna la hånden imot brystet — hvorfor
hjalp ikke Jakoba og Birgitte henne?
De ordene hadde de hørt før. Dengangen hadde
de vært søte som honning. Nå hadde de fått bud
fra sjefene; nå visste de, hvorpass Olaus og Gunner
«kjente».
«Ja. De kan blokere fabrikken, vet du.» Jakoba
så ut for sig med smale øine.
«Da blir vi alle gåendes ledig, da!» — «Han og
Gunner kan leve av midlene sine til dem blir hundre
år!» — «Ja, de er da styrtrike»
«Vi har lovt å holde isammen.» Karen Anna
svelget gråten. «Vi skal vel ikke være forrædere mot
kameratene våre, landet over?»
«Vi har ikke sett noe til dem, hittils!»
«Dere kunde umakt dere og gått og hørt på
Randem,» — hun strøk sig fort over øinene. «Så
hadde dere fått hørt hvem vi er, går vi tilbake på
allting nå»
«Vi står ikke her og lar oss rundskjelle!» ropte
Berta Flink.
«Jeg skjeller ikke.» Tårene rant ned over kinnene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
