Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Paa Præstgardsholmen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
47
og i sit stille Sind tat dem med paa Raad, hver«
gang noget af Betydning skulde ske, saa skulde
de, som kom efter ham, ogsaa føie ham i alt.
Han kunde ikke tænke sig andet. Om det skulde
ske ved et Mirakkel, saa maatte Olav bringes til
Fornuft. Men det var vei saa, at gamle Synder i
Ætten nu skulde straffes paa denne Maaten. For
der havde nok Gud bedre ikke vært bare det, som
godt var, i Præstgardsætten heller, om den end
havde holdt sig klar af mangt, som mærket andre
Storslægter. Mangen gjild Gaard rundt i Bygden
laa nu i Grus, fordi Sønnerne ikke agtet paa
Fædrenes Raad. Men Livet i Heimen var blit
slikt, at de Gamle ingen Myndighet havde læn«
ger over de Unge; de Gamle var blit for veike
de ogsaa. Det laa likesom i Tiden. De unge
vilde ingenting lære af den Røynsle de gamle
havde sanket i et langt Liv. Men det skulde
vei være naturligt og godt, at det ene Ættled
lærte af de andres Erfaring. Det var det eneste
gode de gamle kunde gjøre for de unge.
Men Olavs unge Kone fik Krampegraat, da
Gunnar engang snakket til hende om dette. Og
det fik hun ogsaa, da Gunnar en anden Dag
kom ind, mens hun sat og spilte «Donauwel«
len» paa Piano, og sa: «Saa dette er Veven din,
det no daa?» Ja, om Olav bare ikke havde faat
saa faahæv en Kjering!
Om disse Ting dreiet Gunnars Tanker sig
nu, og derfor var ikke hans Øine som før.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>