Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - IV. Sverre
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
56
han var fortapt. Musiken havde vært hans største
Glæde, men en Kvæld splintret han Fela over
sit Knæ og drog tilskogs. I to Dage vidste
ikke Brita, hvor han var. Hun gik omkring
uten Hvile og Søvn og vred sine Hænder i Ve
og Vaande. Og slike Dage og Nætter fik hun
mange af for hans Skyld. Tre Barn havde hun
begravet; dengang syntes hun, at større Sorg
kunde ikke ramme et Menneske. Men nu vidste
hun, at det var noget, som var værre. Hun følte
sig som et bladløst, skamhugget Træ i Vintes
ren Storme, uten Ly, uten Haab.
Derfor kjæmpet hun for Sverre som en
Dyremor for sin druknende Unge. Hun maatte
faa ham ut igjen af Skammen og Fornedrelsen,
eller dø. Og hendes Kjærlighet og saarede
Stolthet gav hende ti Mands Styrke. «For dei
som ligg paa Kyrkjegarden, hev eg graa te bitre
Taarur,» sa hun, «men for Sverre hev eg graate
Blod.» Hun vilde heller vidst ham død og
nedlagt ved Siden af de andre, end se ham
skjæmme sig selv og Ætten paa denne Maate.
En mørk Høstkvæld satte hun sig i hans
Stue og ventet paa ham. Hun stirret ind i de
sluknende Gløder paa Aaren med forvaakede
Øine og tænkte om og om igjen den samme
Tanke: Nu maatte det bli en Ende paa dette;
en af dem fik raade her, og en Dranker kunde
det ikke bli.
Da han endelig kom, reiste hun sig og gik
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>