Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VIII. Far og Søn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
144
Præstgard altsaa og nogen faa andre. Sandt at
si saa likte han de Karene bedst. Men de
var ham besværlige, og maatte altsaa knækkes.
— Gunnar tok imot Olav med stor Ro; han
havde ventet dette Besøk; han vidste jo hvad
det gjaldt. Tiden var kommet.
«Du kjem aaleine idag,» sa han, og et gan*
ske lite Smil spillet om hans stærke Mund.
Han sat i den brede Armstol ved Aaren og
røkte paa en nytændt Pipe.
«Eg gjer so,» svarte Olav stille; uvilkaarlig
glemte han at knote, og Ordene kom likesom
saa smaa og ydmyge.
Han blev staaende ved Døren og traakket
nervøst i den friske Ener, som laa strødd tykt
omkring Dørstokken.
«Sitnedpaa; du hev vei ikkje slik Braahast.»
«Aa nei, ikkje plent det.»
Han satte sig paa Langbænken med Ryggen
mot Bordet.
Det blev en Pause. Gunnar tok et Par kraftige
Drag af Pipen; saa sa han i let Samtaletone:
«Det tek til aa vaarast no. Føre er vei ikkje
rart lenger nedmed Osen heller?»
«Aa nei, det er noko tungt vorte, blautt og
barflekkutt.»
Gunnar tok atter nogen Drag.
«Tømmerkjøringi til Anlæggi fær ille med
Vegane. Dei var ikkje bygde til Stordrift.»
Nei, det var saa. Olav sat og værket paa
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>