Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VIII. Far og Søn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
148
segjer Juristane, og 15de April skal Husi vera
tome. So fær du liva so vei.»
Og Olav gik hurtig uten at se sig om, sprang
op i Slæden og pisket paa Hesten.
I næste Øieblik var Liv inde hos sin Far.
Hun kastet sig paa Knæ og graat med ham;
hun vidste jo altsammen.
Ute var det bælgmørkt. Men det var gam*
mel Vei. Olav kjendte hver Sten og hvert lite
Søkk paa det store Tun, hvor han havde tumlet
sig i Lek fra han kunde staa paa sine Ben, og
han kjendte hver Sving i Veien langs Elven, saa
han kunde gaa den i Blinde.
Men fra Gaarden og ned til Storveien gik
en Gjel med svære Eketrær paa Siderne; der
var Mørket dobbelt tykt, og Høst og Vaar
var Luften raa og graakold mellem de vældige
Trær.
Sneen havde ikke længer den friske Hvithet,
som lyste op, og Olav holdt Tømmerne stramt,
da han kjørte ind i Ekealléen.
Men med det samme de var kommet ind
mellem de første Trær stanset Hesten med et
Ryk, steilet og slet i Tømmerne, og Olav saa
et Syn, som fik hans Blod til at stivne. Op
efter de første Træstammer stod en lang, hvit
Skikkelse med Hænderne korslagt over Brystet
og bøiet sig sagte mot ham. I de næste to Trær
stod to andre; de rakte Hænderne truende imot
ham. Og der var endda to og to til; og han
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>