Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XIV. Under Bræen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
257
bare blev at faa. Og det haabet man nu sikkert,
for Polypen, som laa nede i Sirilosen og havde
strakt sine Sugearme længer og længer op gjennem
Dalen, begyndte ganske tydelig at skrumpe sam«
men og trække de længste Fangarme langsomt
tilbake.
Samtidig begyndte ogsaa Folket i Bygden at
gni Troldsalven ut af Øinene og arbeide sig frem
i Dagen igjen. Ut af Hildringen og Synkver»
vingen. Humøret blev jevnere, og man fik
efterhvert lidt af den gamle Selvtillid igjen; Vil»
jerne vaagnet og Lammelsen fortok sig som
efter en farlig Farang, og der var mange Tegn
som tydet paa, at Folket mer og mer fik Lyst
til at gi Bygden sine gamle Grænser tilbake.
Og det var likesom alle Øine nu var vendt mot
Kaare Runge; han var en Kraft, som var vokset
op midt iblandt dem, en Kraft som de instinkt»
mæssig følte var at en anden Verden end Harald
Haaves; denne Mand, som de ikke længer forstod.
Men Kaare gik deroppe under Bræen de
straalende Solskinsdage og lyse Forsommernætter
og kunde næsten ikke «styre sit unge Mod.»
Det var ikke det Arbeide, som nu syntes ham
for svært; det var ham en naturlig og selvføl»
gelig Ting, at det var ham som skulde klare
alle Vanskeligheter.
Selv Carl blev tilslut smittet af hans Iver,
og begyndte ordentlig at bli spændt paa Utvik»
lingen i denne lille Fjeldbygd høit oppe under
17 — Mulda Garborg.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>