Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
De elendige 25
ren at han sa: «Jeg trodde ikke at det var så forferdelig.
Det er feil å fordype sig slik i den guddommelige lov at
en ikke blir vår de menneskelige lover. Døden hører Gud
alene til. Med hvilken rett rører menneskene ved dette
ukjente.» Med tiden blev inntrykkene svekket og gikk
måskje til slutt helt av minne. Men folk la imidlertid
merke til at biskopen alltid siden lot være å gå over
retterstedet.
En kunde til hvilken som helst tid hente Myriel til
sykeseng og dødsleie. Han visste vel at det var hans
aller første plikt og hans aller største gjerning. Enker og
foreldreløse trengte ikke å sende bud efter ham; han kom
av sig seiv. Han kunde sitte og tie lenge hos den mann
som hadde mistet sin elskede hustru, hos den mor som
hadde mistet sitt barn. Som han visste når der var tid
til å tie, visste han også når der var tid til å tale. Hvilken
herlig trøster! han søkte ikke å lindre sorgen ved å skape
glemsel, men ved å ophøie den og adle den ved håpet.
Han sa: Gi akt på hvorledes I tenker på de døde. Tenk
ikke på det som forgår. Rett blikket mot det uforgjenge*
lige. Der vil I se eders elskede døde lyse levende mot
himmelen. Han visste at troen gir lægedom. Han prøvde
å råde og trøste den fortvilede ved å peke på den tål*
modige, og omskape den sorg som stirrer på en grav,
ved å vise frem den sorg som ser mot stjernene.
V
Myriels hjemmeliv var fylt av den samme ånd som hans
offentlige liv. Den frivillige fattigdom biskopen av Digne
levde i, var et alvorlig og vakkert syn for den som så det
på nært hold.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
