Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
142 Victor Hugo
sitt igjen. Cosette, 9om var så vakker og frisk da hun
kom til dette huset, var nu mager og gusten. Hun hadde
noget visst urolig over sig. «Lumskhet!» sa Thénardiers.
Urettferdigheten hadde gjort henne trassig, og elendig*
heten hadde gjort henne heslig. Hun hadde bare igjen
de vakre øinene, som voldte en smerte fordi de store
som de var, syntes å rumme så meget mere sorg. Det
var hjerteskjærende å se dette lille ikke seks år gamle
barnet når hun om vinteren i otten skjelvende av kulde
i de gamle, hullete lerretsfillene hun hadde på sig, feide
gaten med en svær kost i de små røde hendene og med
tårer i de store øinene.
Folk brukte å kalle henne lerken. Folket som gjerne
bruker billeder, likte å kalle henne så, dette lille vesenet,
ikke større enn en fugl, som skjelvende, sky og grøssende
var først våken i huset og i landsbyen, alltid på gaten
eller ute på marken i grålysningen om morgenen.
Men den stakkars lerken sang aldri.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
