Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
De elendige
og ta dem på sig igjen; så gikk han inn i skuret med
Cosette. Den som flykter tror aldri at han har gjemt
sig godt nok. Barnet som stadig tenkte på madam Thénar*
dier, delte hans instinktmessige trang til å skjule sig best
mulig. Cosette skalv og trykket sig inn til ham. De hørte
larmen og bråket fra patruljen som undersøkte blind»
gaten, kolbestøtene mot brolegningen, Javerts rop til de
folkene han hadde satt på vakt og hans eder blandet med
ord de ikke kunde skjelne. Da det hadde gått et kvarters
tid, syntes det som om dette uværsbulderet holdt på å
drive bort. Jean våget ikke å trekke pusten. Han hadde
stille lagt hånden over munnen på Cosette. For øvrig
var der en så underlig ro der i ensomheten, at den nære,
iryktelige støien ikke en gang bragte det minste spor av
uro inn til dem. Det var likesom murene var blitt bygget
av de døve stenene, skriften taler om.
Plutselig blev denne dype roen avbrutt av en ny lyd, en
skjønn, høitidsfylt lyd, like hendvende som den andre var
fryktelig. Det var en lovsang som kom ut av mørket, et
dårende vell av bønn og velklang tonte gjennem nattens
uhyggelige stillhet, det var kvinnestemmer, men stemmer
som på en gang rummet ren jomfruelighet og troskyldig
barnslighet, stemmer som ikke hørte jorden til, og som
lignet dem de nyfødte ennu hører og de døende allerede
hører. Sangen kom fra den dystre bygningen som skyg*
get over haven. En kunde si at med det samme larmen
fra demonene fjernet sig, nærmet et kor av engler sig
gjennem mørket.
Cosette og Jean Valjean falt på kne. De visste ikke
hvad det var, de visste ikke hvor de var, men begge følte
de, mannen og barnet, den bodferdige og den uskyldige,
at de måtte knele. Det var det underlige ved disse stem»
mene at bygningen tross dem syntes like øde. Det virket
3 II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
