Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den norske aluminium. Høyangfallene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den norske aluminium 123
prest. Resten rømte litt efter litt, uten at man led noe
nevneverdig tap av den grunn. For dette var ikke den
del av «vår egen stamme» som har gjort Norges navn
kjent og aktet i det fremmede — det var skrap.
Noe av det første som skulde til var naturligvis å
etablere en transportvei fra anlegget nede på Øren og
op til fjellet. Langs rørgaten blev der anlagt en decau-
villebane (se fot. XLV) hvor trallene blev trukket op av
et spill oppe i lien, man anla også en kabelbane som
kunde bringe materialene rett op. Men før man kom så
langt måtte en hel del materialer bæres på ryggen op
fjellsiden, og til det arbeidet hadde man et utvalgt gjeng
med sønnfjordinger. Det fortelles, og skal være sant,
at flere av disse karene klarte å bære 100 kg. på ryggen
op den hengbratte lien, til en høide av 4—500 meter
over havet.
Til drift av kabelbaner, sandblanningsmaskiner og
annet gikk man straks i gang med å bygge et lite
provisorisk kraftverk fra hvilket der strakte sig led-
ninger over hele det vide anleggsområde. Mens selve
den store kraftstasjon og fabrikkbygningene blev støpt
i betong, blev boliger og andre mindre hus muret op av
- såkalte Rex-sten, sten laget på stedet av sand og cement.
Der trengtes i det hele tatt en masse sand, og et mål
for anleggets dimensjoner har man i det, at bare i sand-
taket arbeidet i den travleste tid ikke mindre enn 80
mann.
For tunnelanleggene og damarbeidene på høifjellet
blev der naturligvis også bygget brakker og ingeniør
boliger, og heroppe førtes da i anleggstiden et eien-
dommelig liv av hårdføre menn fra alle landets kanter
— det typiske anleggsliv med alle dets strabasser og
særmerkte gleder. Det var selvsagt mest virkelige an-
leggsarbeidere, kjernetroppene, som var deroppe. Mange
av brakkene lå så isolert fra utenverdenen at det var
næsten en dagsmarsj fra Høyangerøren, og turen
17 — Brochmann.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
