- Project Runeberg -  Inger-Johanne-bøkerne og andre fortællinger for gutter og piger / I. Vi barn. Fra vor by. Karsten og jeg. Hos onkel Max og tante Bette /
48

(1915-1916) [MARC] Author: Dikken Zwilgmeyer
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

48

meget nar av mig forresten, fordi jeg skriver, saa gaar jeg min
vei fra dem. Men jeg kommer snart igjen, for det er ikke det
mindste morsomt at gaa alene og være talentfuld.

Ellers er der ikke hændt noget nyt i vor by siden sidst.
Karsten er akkurat som før og finder paa grulig meget rart om
dagen. Her i sommer gjorde han rigtig en genistrek.

En dag som jeg kom spaserende nedover, blev jeg meget
forbauset ved at se en hel liten klynge bønder og gutter midt
paa torvet. Der pleier næsten aldrig være et menneske paa
torvet i vor by, ser dere. Saa kan dere tænke dere, da jeg
kom derbort for at se hvad der varpaafærde; saa var det
Karsten som stod midt indi klyngen med vor mindste brødkurv;
op i den hadde han mammas sprættekniv, en halv stang lak og
en tandbørste jeg hadde kjøpt dagen før, og nogen andre
smaating hjemmefra.

„Men er du gal, Karsten, hvad er det du gjør?" ropte jeg.

„Jeg handler, kan du vel se," sa Karsten, „gaa din vei du."

Maa jeg by dere det, tænk han stod paa torvet og vilde
sælge en halv stang lak og min nye tandbørste. Det var nogen
andre gutter som hadde solgt frimerker og knapper, og saa vilde
Karsten ogsaa handle. Men dere kan tro jeg fik ham med mig
hjem, og det i en fart. Og da fik han ordentlig juling av far,
og det hadde han ærlig fortjent.

Jeg hadde meget mere at skrive om, merker jeg, men nu
kan det være nok, for jeg har nylig læst i en bok at kunsten
ved at skrive er igrunden at begrænse sig, og derfor slutter
jeg med én gang.

Tak for sidst da.

Inger Johanne.

Efterskrift.

Kjære dere — dere maa endelig rose denne boken litt
ogsaa, for ellers blir det saa grulig leit og flaut for mig, for Massa,
Mina og de andre guttene. D. s.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 11:03:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ingerjohan/1/0060.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free