- Project Runeberg -  Inger-Johanne-bøkerne og andre fortællinger for gutter og piger / I. Vi barn. Fra vor by. Karsten og jeg. Hos onkel Max og tante Bette /
117

(1915-1916) [MARC] Author: Dikken Zwilgmeyer
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

117’

„Bevare mig vel," sa Porsvold og fegtet med øsekarret i
luften, „tror dere skjegta rummer halve skolen."

„Aa vakre, vene!" De tigget og overhængte og holdt i
baatkanten.

„Ja saa kom da," sa Porsvold rent overgit tilslut; og ned
i baaten hoppet de allesammen, saa baaten krænget.

„Naa, naa, naa," sa mægleren betænkelig — „er det slik
dere opfører dere." Porsvold er altid svært forsigtig i baat.
Saa tyk som mægleren er, er han endda saa grulig ræd for
alle mulige ting. Det kommer av at de to søstrene hans,
Rasmine og Joakime, tukler saa med ham og forkjæler ham.
Mægleren maa aldrig gaa ut naar det er koldt, for da faar han
kold luft ned i halsen, og aldrig gaa ut naar det er glat føre,
for da kunde han falde med de smaa, stubbete benene sine,
og aldrig gaa i kirke om vinteren, for da trækker det i
nakken paa ham. Men i baat maa han, for ellers kan han ikke
leve, sier mægleren, saa det sier ikke Rasmine og Joakime
noget om. Men naar han blir for længe ute, staar Rasmine
og Joakime og ser med kikkert efter ham ut gjennem
takgluggen.

Der rodde vi utover, hele skjegten fuld av smaapiker, og
mægleren midt iblandt.

„Nu skulde det bare mangle at Rasmine og Joakime staar
i takgluggen og ser efter os," sa mægleren.

Saa rasende snodig dette var! Mina og Karen kilte
hverandre og holdt leven, og borte i forenden sat Alida med
øsekarret ned i sjøen og skvættet paa os andre. Baaten krænget
baade hit og dit. Fra begyndelsen av var Porsvold svært blid:
„Nei-nei, nei-nei — smaapiker —"

Alida skvættet endda mere, og Mina kilte Karen saa hun
kastet sig ned i bunden av baaten. Porsvolds næse blev saa
liten og sær med en eneste gang: „Nei saa — forsyne mig
— maa dere være rolig — skjegta er rank, hun krænger for
et godt ord."

Mina og Karen kravlet op igjen, men satte sig saa
uvorrent at baaten tok en dygtig overhaling.

„Sit rolig," brølte mægleren.

„Kihilili," lo vi agterover. — „Kihilili," lo de forover; nei
saa ræd den mægleren var.

Det frisket paa med vinden, det gik næsten litt sjø.
Mægleren strævde og rodde græsselig morsk i fjæset; vi som sat i
agterenden, sat stille som mus, sparket hverandre bare litt paa

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 11:03:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ingerjohan/1/0129.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free