- Project Runeberg -  Inger-Johanne-bøkerne og andre fortællinger for gutter og piger / I. Vi barn. Fra vor by. Karsten og jeg. Hos onkel Max og tante Bette /
140

(1915-1916) [MARC] Author: Dikken Zwilgmeyer
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

140’

Aa, om jeg bare var hjemme igjen! Ja, jeg vilde ikke være
her mere end en eneste nat, saa vilde jeg reise hjem igjen.
— Tænk at hun sa at det ikke var tale om hvad jeg hadde
lyst til eller ikke lyst til! Aldrig i mit liv har jeg hørt maken.
Og saa sa hun at kjolen min var kort, og at jeg hadde
kjæmpeben!

Aa gid, gid, gid jeg var hjemme igjen!
Men inden jeg visste ordet av det — sov jeg.

III.

Det var vist langt paa dag da jeg vaaknet næste morgen.
Det var likesom jeg ikke kunde huske hvor jeg var henne;
men saa saa jeg englene i taket, og med en eneste gang stod
alt for mig. Tante Betty under den store palme, og alt det
gyselige hun hadde sagt.

Der stod onkel Max’s hvite knebelsbart i døren.

„Jeg har været inde og kikket paa dig flere ganger," sa
onkel Max, „men du har sovet som et murmeldyr; skynd dig
op, saa skal vi ha moro."

Tante Betty laa paa akkurat den samme sofa da jeg traadte
ind i den store sal.

„Det var du som ikke var træt," sa hun, „og nu har du
sovet til klokken elleve.

Hun var likesom litt blidere end aftenen forut.

„Vi har en nydelig liten velopdragen veninde til dig,"
fortsatte hun „Hun er dansk og bor her like ved; du vil ha
godt av omgangen med hende — vil du ikke gaa og bese
dig i værelserne, gjør akkurat hvad du vil."

Det var da merkelig, tænkte jeg, igaar var der ikke tale
om at jeg kunde gjøre hvad jeg hadde lyst til.

Jeg stirret vist temmelig meget paa tante Betty.

„Sluk mig ikke med dine runde øine," sa tante Betty, „det
er ikke velopdragent at stirre saaledes, mit barn."

Nei tante Betty kunde jeg ikke utstaa. Hun kunde være
ganske sikker, jeg skulde nok ikke stirre paa hende mere. Hun
var ikke saa pen heller.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 11:03:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ingerjohan/1/0152.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free