- Project Runeberg -  Inger-Johanne-bøkerne og andre fortællinger for gutter og piger / V. Maja. Frøken Lybæks Pensionatskole. Hos farfar på Løvly /
187

(1915-1916) [MARC] Author: Dikken Zwilgmeyer
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

187

Men nu kommer det som jeg vilde fortælle.

Den dag vi høiet paa Øvrejordet, maatte vi jo kjøre hele
alléen hjemover til gaarden. Og der er grenene mange steder
låve, især paa det store eketræ borte i svingen.

Jeg laa altsaa oppe paa høilasset, stirret op i himmelens
blaa og tænkte paa ingen ting naturligvis. Med det samme vi
kom ind under eketræet, tar den svære, laveste grenen fat i
min kjole, og jeg var ikke istand til i farten at gjøre mig fri
for den.

Nei det var ikke mulig for mig at komme løs, høilasset
gled væk under mig — og der hang jeg.

Høit oppe paa en gren mellem himmel og jord — hang jeg
i bomuldskjolen min som i en anden hank.

Aa gid — det var fælt! Jeg skrek alt hvad jeg orket.
Men gamle Anton er jo tunghørt, og høivognen ramlet, han
hørte ikke det grand — og bortover alléen kjørte han.

Men det var ikke mange øieblikkene om at gjøre — saa
rits-ratsch — der revnet kjolen, og jeg ned i veien med en
viss fart. Jeg tænkte i det samme jeg faldt: Nu slaar du dig
pladask ihjel.

Men nei, jeg slog mig saamen ikke ihjel — jeg bare skrubbet
mig paa knærne og albuene og næsen, for den dunket jeg i
marken med glans.

Det som værre var, onkel Adrian og tante Mette hadde set
hele historien. De hadde staat i kjøkkenhaven; pludselig hører
de et skrik og ser mig svæve mellem himmel og jord.

Tante Mette blev saa alterert at hun maatte ta draaper, men
onkel Adrian sa: „Det vil jeg kalde et himmelspræt det, du—"

— Det er mange ganger nogen sier, det maatte være deilig
at svæve som en fugl gjennem luften, men det kan jeg
sandelig fortælle, at det slet ikke er noget deilig.

For nu har jeg da prøvet det ogsaa!

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 11:03:58 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ingerjohan/5/0201.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free