48 De gikk over en gammel stenbro, der en ilter bekk raste stor av vårflommen. — Christian, sa Eva plutselig, tok fatt i ham, og | fikk ham til å stanse. — Jeg har sånn skrekkelig lyst til å reise — å komme ut du! Du snakker om miljø du! Gler du dig ikke til ikveld? — Enkeprostinnen Phiil, og hennes kjære Sebastian, som aldri har gjort sin mamma annet enn glede? — Til å sitte og fylle ut en flekk på en vegg, og finne på noget å snakke om, noget sindig og borgerlig, akkurat på grensen av det åttende bud. Hu, alle disse fossiler! Nei, vi tar og reiser til Paris, bare du og jeg, Christian. Jeg blir syk når jeg tenker på bulevardene og Place de la Concorde og Seinen med broene, og Eiffeltårnet i den forunderlig rare disen. Vi skal gå der og la oss drive på opdagelsesferder gjennem rare krokete ga- ter, som likesom bare eksisterer for oss når vi går der. Husker du, Christian? — Eller du! Ta en båt på Seinen uten å ane hvor det bærer hen, og så havner vi et eller annet sted, i et hav av blomster og trær og gamle gater og forfalne hus fra middelalderen. Hun lo tindrende og kastet hodet tilbake. Mins du i Robin- son-Seine? — Vi vilde bli der om natten. Husker du huset, det het enda Maison des Fleurs i Rue Malabry? Vi kom op i et vilt fremmed bryllupssel- skap av glade borgere fra Paris. Og red på esler — og danset med dem. Og da vi vilde ha et værelse, sa hun indignert, den gamle fete madamen: Min herre, dette er et familiehus. Og hennes gamle Monsieurs nese hadde absinten herjet, så den så ut som en sveitserost. Og vi protesterte og vilde bevise, men hun himlet bare med øinene og sa det var umulig. Jeg var så altfor ung og chic — og forelsket. Vi kunde umulig være gift.