ol Talerstolen var plasert halvveis oppe på en diger gravhaug med nedsunken rasert topp og omrotede sider, efter eldre og nyere plyndringsforsøk. Men ennu ruvet den veldig mot snøfjell og himmel — barsk som selve den hemmelighet den gjemte. Nedenfor haugen var fanene plasert og der stod og satt klynger av folk. På toppen av haugen hadde alle ungene slått sig ned. En urolig farveglitrende masse av viftende flagg. Ivrige forventningsfulle fjes under mørke og lyse lugger. De hadde vanskelig for å holde sig i ro til talen var slutt og moroen skulde begynne. Christian og Eva drev så smått bortover plassen. Distriktslægen, doktor Hermansen, kom bort til dem. Han var en eldre herre, liten og tett, grå i hår og skjegg, med rare, litt skjeve ravfarvede øine bak brillene. Til ære for dagen hadde han stråhatt og hvit vest, som skar sterkt i det gule, og satt stram og opkrøllet over en begynnende mave. Doktoren selv sa at han var enkemann, men det blev skumlet om, at fruen ikke var i himmelen, men i Åmerika med en ny mann. fallfall så bodde han alene nu i den store doktor- gården, der sjelden eller aldri nogen kom, som ikke hadde ærend på kontoret. Han hadde bare en hus- jomfru, som også var pleierske for doktorens sinns- syke sønn, som var innesperret der og som det gikk alle slags rykter om, skjønt ingen hadde sett ham, annet enn glimtvis når doktoren en og annen gang spaserte i haven med ham. En blek og høi ung mann med skjegg og briller. Gud vet hvordan han har det, sa folk — at ikke