72 tre et så fordringsfullt navn på noget så usikkert? Jeg vet ikke om prestene studerte frenologi den gan- gen det var moderne, for å hale sannheten ut av gjenstridige syndere, men en del av dem er begynt å lukte på psykoanalysen for å kunne klare kon- kurransen. Og tenk, de har ikke opdaget, at dette som de nu biter på, overkittet og malt til ugjenkjen- nelighet, i tidens stil, — det eneste sunde ved det inneholder en gammel sannhet, som de har forkastet og glemt, og som heter skriftemål. Nu tenker de visst å innlemme det der surrogatet i kirkens rum- melige favn, — hæ, hæ, gi satan en liten rødglø- dende stol derinne, så han kan trives og føle sig hjemme. Christian svarte uvillig — det doktoren sa gikk over alle grenser. — Jeg kan ikke se det er nogen feil, at prestene prøver følge med tiden. — Naturligvis ikke, sa doktoren og lo skjeivt. — Skal de kunne skaffe vår tid den religion de skri- ker efter, og som passer for dem, må jo de gudsmenn følge med tiden. Uttale sig for og imot i alvorlige diskusjoner om Kristus var vegetar, eller jomfru Maria hadde shingle. — Nei, men skal De gå? sa doktoren skuffet. Christian hadde reist sig. Han vilde hjem, var lei alt dette pratet. Og han hadde sett spisestudøren gå op på gløtt et par ganger — forsiktig speiding, og lydløst lukkes igjen. Det var vel bare doktorens middag som ventet, men han hadde en uhyggelig følelse av å være passet på — at der gikk nogen mel- lem det ukjente deroppe, og værelset han satt i. — Ja, jeg har visst allerede sittet for lenge. Doktoren reiste sig litt besværlig. — Hæ, jagu tror jeg jeg er full! At De ikke kan