127 ut: — Du forstår vel, at det må bli en råd, for oss så vel som for andre mennesker. Hun hadde vendt ham ryggen og stod og så på de sovende barna. Han slo om og spurte forsiktig: — Hvad sa de — ungene? — Å, Randi forstod ingenting, men jeg tror det gikk hardt innpå de andre. Hjørdis gråt forferdelig før hun endelig sovnet. Og guttene — ja de syntes nok det var spennende også. Atter tidde de, og begge følte det som en lettelse da en pike banket på døren og bad dem ned til fro- kost. Christian så forundret på klokken — den var bare åtte. Han kunde ikke forstå, at den ikke var mere — at alt dette hadde hendt på så kort tid. Da han kom inn i det store fremmede rummet, som lå der i morgensol grep vissheten om at de var hjemløse ham med en uhyggelig klarhet og naken- het. Det han hadde kjempet for, gått i angst for — det var borte og brent. Alle hans gamle tanker — den evige ring av søking efter utveier og råd var så vage og så langt borte nu. Den nye virkeligheten, som ikke var til å komme forbi eller gå på akkord med eller gjemmme sig for, reiste sine krav, nære og ubønnhørlige. Alt han hadde tenkt på om natten, alt som hadde rast i ham av angst og fortvilelse da han jaget hjem stod nu for ham bare som flimrende bil- leder fra en film han hadde sett engang og næsten glemt. | Han hadde ikke lyst på mat, ikke å treffe prost- innen eller sognepresten. Grøssende rykket det innpå ham at han skulde bli nødt til å møte dem idag og imorgen og kanskje mange dager. Bli nødt til å høre