134 — Tøv! Skjønner du da ikke, gutt, at jeg gladelig vil følge dig — til Svalbard, eller en øde ø, eller ned i en kjeller, eller til din mors skrekkelige hotell der- oppe i dalen. Bare vi får begynne å å leve igjen — ta fait på noget! — Jeg hotellvert — jeg bale med jord? Eva — det er jo det som er det fortvilede med oss såkalte over- klasse, at vi duer ikke til plutselig å bli — ja bonde. Ryggen min var av bare jeg hadde ordnet den lappen grønnsaker og poteter vi hadde — og jeg var så stolt som en påfugl da jeg hadde greid å slå av plenene. Det naturlige for slike som oss er å leie folk til slikt — forresten, brøt han av da han så hennes mine — her er en masse å ordne ennu. — Jamen, sa hun og blev ivrig ved tanken, — kan vi ikke flytte op på en fjellgård så lenge — Hauge for eksempel? — Vi har jo ikke mere å leve av der. — Nei, det er sant, sa hun motløs. — Ja, du skjønner, jeg må jo telegrafere til mor. — Ja, men ikke til slik hjelp — slik å drive videre på, sa Eva bedende. | — Ja, hvad da? han trakk på skuldrene. — Det jeg sa nettop, annet orker jeg ikke, hun blev mer og mer forpint i stemmen. Kan du ikke bare spørre om hun står fast ved det tilbudet? — Det mener du ikke for alvor, sa han og stanset ved døren. Hun nikket bare. — Ja, men det blir jo også en hjelp? Og hvordan skal vi komme oss herfra? — Såpass måtte vi vel be din mor om — for- resten så kan vi gå over fjellene snart og sove i løer