167 forsiktig som om det var en dynamittbombe. Jeg er på kontoret, åndet han, jeg skal låse Dem ut — siden. Christian følte, at han var svært rød, da han smøg bortover gangen — forarget og. Han var redd prost- innen — og flaut og latterlig var det å snike sig slik til sin egen hustru. Eva for op i sengen da han kom inn. Hun lå med en bok. Men Christian — er det noget galt? Han hysjet på henne, satte sig på sengekanten. — Nei .da. Hun hadde brettet nattkjolen vilde for varmen, og brettet op armene. Den lille bordlampen kastet et varmt lys over hennes store kobberbrune hår, som flommet ned over skuldrer og rygg. Han skimtet : skulderens myke runding, nøkkelbenets søte grop, og under dem, bare som en aning av lys og bløte skygger brystenes myke runding. Og det var så lunt derinne, så fredelig og stilt. Han hørte bare regnet, som pisket mot skifertaket og løvet på havens trær. Enda var hun litt fremmed. Og midt i den såre gleden over å være der alene med henne følte han et stikk av uvilje over at alt var så fredelig og lunt om henne, når han husket hvordan han hadde stått der ute i regnet i en lengsel, som syntes ham bare håp- løs. — Det er vel ikke noget galt vel? sa hun igjen, og han så at hun rødmet. — Nei, han satt der og lekte med hennes arm- båndsur, som lå på nattbordet. Nei, sa han igjen uvillig. Tenkte han måtte visst gå. — Jeg møtte pre- sten — sa jeg hadde et viktig ærend. Han så hun rødmet igjen, han syntes med ett hun var så fjern allikevel . .. — Du, hvisket Eva, er jeg ikke fin? Hun satte