Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Installasjonsmateriellet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
til lampepunktene, da stikkontakter er av senere oprinnelse. I
lampepunktene blev ledningsenderne så loddet til lampeledningene og
omviklet med bånd innsatt med gummi og tjære. Først uti dete århundre
begynte man å bruke egne anordninger med hylser og skruer, anbragt
i en porselensrosett, for skjøten til lampeledningen.
Sikringene, som vi nu kaller dem, het til å begynne med
smeltestykker, og blev brukt allerede i de første installasjoner her i
landet, som det fremgår av de første forskrifter. (Se side 36.) Deres
viktigste bestanddel er en tråd av sølv eller forsølvet kobber, og
ikke tykkere enn at den smelter og bryter strømmen hvis denne stiger
over en viss styrke. De blev tidlig utformet som «patroner», hvor
smeltetråden er innesluttet i et solid porselenshylster. For å kunne
se utenpå en slik sikringspatron om smeltetråden er hel eller ikke,
kan man ofte se et lite rødt eller grønt skilt, som faller av når
sikringen går. For å hindre folk i å skrue inn «sterkere» sikringer
enn det som svarer til strømmen som skal gå i vedkommende
strøm-krets, tilpasses patronene huller av bestemt diameter. De skrues inn
med en gjenget tapp med «vindu» og har bunnkontakt, efter
mønster av glødelampen.
En tid var det påbudt å bruke sikringer i stikkontakter. De var
utformet som små papirstykker med en metallhylse i hver ende til
å sette mellem metallklemmer, og smeltetråden førte da mellem dem.
Slike «lamell-sikringer» går nu av bruk.
Bryterne var meget primitive så lenge spenningen var lav. Senere
måtte man sikre sig at kontakten blev brudt plutselig, og at
kontaktflatene blev fjernet med en gang et godt stykke fra hverandre,
for at det ikke skulde opstå lysbue mellem dem. Her til lands har
det mest vært anvendt dreiebrytere. Man har dog også brytere
efter andre systemer, f. eks. hvor man slår strømmen av og på ved
å løfte eller trykke ned en liten hevarm (Kipp-bryter). Det gis
forøvrig så mange systemer at vi ikke kan komme inn på dem alle.
Mens materialet i den første tid var tre, blev efterhånden porselen
det dominerende helt til den aller seneste tid, da bakelitten har trengt
igjennem. — Man vil forøvrig få et godt inntrykk av de krav som
stilles og de «prøvelser» en moderne bryter må gjennemgå ved å
lese skildringen fra Norges elektriske Materialkontroll, side 57.
Stikkontakter er en nokså ny ting på installasjonens område, og
riktig almindelige blev de ikke før under krigen da de vant
innpass sammen med kokeplater, ovner o.s.v.
Prinsippet for en stikkontakt er enkelt nok: Ledningene fra
apparattavlen føres frem til to metallhylser, som mottar de tilsvarende
«plugger» i den ledning som skal kobles til. Men at problemet
stikkontakt allikevel ikke har vært så lett å løse, fremgår av de
utallige konstruksjoner det har vært av dem. Til å begynne med lot
man hylsene simpelthen bestå av to metallrør, og den nødvendige
fjæring foregikk ved å splitte pluggene op, slik at de sprikte ut mot
hylserørets vegger. Som vi alle vil huske førte denne konstruksjon
til dårlig kontakt. I moderne stikkontakter er hylsene utformet
fjærende, med bakker som presses mot pluggene. Som før nevnt,
bygget man tidligere sikringer (lameller) inn i stikkontakten; det er
87
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
