- Project Runeberg -  Søren Kierkegaards Samlede Værker / Trettende Bind /
136

(1920-1926) [MARC] Author: Søren Kierkegaard With: Anders Bjørn Drachmann, Johan Ludvig Heiberg, Hans Ostenfeld Lange
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

138

men i Peripherien, i det i sig selv uendeligt fammenflyngede
Livs brogede Mangfoldighed, saa horer der visselig en hoi Grad
af Kunst til at udvikle ikke blot sig selv, men det Abstracte af ikke
blot Livets-, men og Sophisternes Forviklinger· Denne Kunst,
vi her beskrive, er naturligviis den noksom bekjendte socratifke
Kunst at sporge,-«t·) eller, for at erindre om Dialogens Nod-
vendighed for den platoniske Philosophi, den Kunst at samtale.
Derfor er det, at Socrates saa ofte med saa dyb en Jroni fore-
holder Sophisterne, at de vel forstaae at tale, men ikke at samtale.
Det han nemlig dadler ved det Udtryk at tale i Modsætning
til at samtale, er det Selviske i Veltalenhed, der attraaer, hvad
man maatte kalde det abstract Skjon11e, versus rerum inopeS nu-
ggeque oanoræ, der i Udtrykket selv, losrevet fra dets Forhold til
en Idee, seer en Gjenstand for en from Veneration. Ved Sam-
tale nodes derimod den Talende til at fastholde Gjenstandeinktj

t) Modsætningen hertil er Sophifternes formeentlige Kunst at kunne
svare; de ere derfor saa gridske paa, at En skal sporge dem, forat al deres
Viisdom ret kan bruse ud, forat de ,,kan sætte alle Seil til og for en strygende
Vind flygte ud paa Sandhedens Dyb, hvor man taber Landet af Sigte.«
Som Exempel herpaa kan tjene Begyndelsen af Gorgias, hvor baade Gor-
gias og især Polos ere saa bespcendte soni Koer, der ikke ere blevne malkede
til rette Tid.

M) Cfr. Symposiet (Heise Pag. 60 ned. og 61 ov.) Agathon: ieg
kan ikke modsige Dig, Soerates: det være altsaa, som Du siger. Sokrates:
Sandheden, elskede Agathon! kan Du ikke modsige, Socrates derimod meget
let. Snilgn· Protagoras (Heisc Pag» 152). Protagoras ...... Dog, hvad
gjor dette til Sagen? Dersom Du altsaa vil, saa lad Retfærdigheden være
froni og Fromheden retfærdig Socrates: Nei, ikke saaledes, sagde jeg; thi
jeg forlanger ikke, at dette: dersom Du vil, eller: om Dig faa synes, skal un-
derkastes Provelse, men min og Din sande Mening, og herved forstaaer
jeg, at Sagen proves bedst, naar man ganske ndelader dette ,,dersom.« Pro-
tagoras (Hcise Pag 160): da han (Protagoras) havde sagt dette, gave de
Tilstedevcerende paa en larmende Maade deres Bifald tilkjende, fordi han
havde talt saa smukt. Men jeg sagde: Jeg er et meget glemsomt Menneske,
og naar Nogen taler saalænge, forglemmer jeg ganske, hvorom Talen er.
Ligesom Du altsaa, dersom jeg var tnnghorig, vilde ansee det nødvendigt at
tale i en høiere Tone til mig end til Andre, naar Du vilde tale med mig, saa-
ledes maa Du ogsaa nu, da Du har truffet paa et glemsomt Menneske, skiære

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 12:47:46 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kierkesaml/13/0144.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free