- Project Runeberg -  Kjente menn og kvinner : fra deres liv og virke / I /
60

(1925-1926) [MARC] Author: Anna Rogstad
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 6. Fridtjof Nansen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

60
(f
hang ned på akslene. Rammende svart var det, likesom
ansiktene. Tennerne og øinene lyste, uhyggelig hvitt, da
de fikk se hverandre igjen i dagslyset, da våren kom.
Den 19. mai var de ferdige til å dra videre. Kjel
kene stod låstet og surret. De fotograferte hytten og la
igjen en kort beretning om deres ferd.
Kl. 7 om kvelden forlot de sitt vinterhi, og ferderr
mot syd begynte. Imellem trakk de kjelkene, imellem
seilet de med dem på isen, og imellem seilet de i kajak
kene i de åpne råker.
En dag hendte noget som kunde blitt døden for dem
begge. De var gått op på en ishaug for med kikkerten å
se ut over farvannet, hvor de best skulde sette kursen. Ka
jakkene hadde de bundet med en line. Da roper Johan
sen: ~Se, der driver kajakkene utover!" —De sprang
ned alt de orket, men da var kajakkene allerede et godt
stykke ute på vannet. De hadde også medvind. Nansen
river av sig nogen plagg, gir Johansen uret sitt, og kaster
sig ut i isvannet. Det gjaldt å redde kajakkene, i dem lå
alt de skulde opholde livet med: mat, børser, ammunisjon.
Nansen svømte og kajakkene drev lenger og lenger ut.
Når han blev trett, svømte han en stund på ryggen.
Bare han ikke fikk krampe i isvannet og sank! —
Svømmetakene blev svakere og svakere. Men det var
ikke langt igjen nu. Så spente han i med sine siste
krefter, og han nådde frem og fikk slengt sig op i den
ene kajakken.
Nansen forteller: Nu sått jeg der, men så stiv av
kulde at jeg hadde vanskelig for å ro. Og vanskelig var
det å komme til med det i de sammenbundne kajakkene,
og det var motvind. Jeg skalv og hakket tenner, så jeg:
mest ikke sanset; men enda kunde jeg føre åren. — —
Der lå to alker for baugen; tanken på å få fugl til
kvelds var for fristende, det knep jo med maten nu. Jeg;

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 22:00:36 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kjentemok/1/0064.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free