- Project Runeberg -  Vi som går kjøkkenveien /
84

(1930) [MARC] Author: Sigrid Boo
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Syvende rapport

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

84

ikke er annet enn et så enkelt utrop som: på’n
igjen! kan det i givne tilfelle virke som et sjelelig
jernkorsett.

Først og fremst beæret vi de store forretninger
med vårt besøk.

Fast besluttet på en scenevant optreden svinget
vi inn mellem disker, hyller og glassmontrer, men
allerede en elektrisk vifte i taket fikk Laurense til
å stanse op med spørsmål om det var en liten flyve-
maskin, og en høi montre med laviner av blendende
silkestoffer gjorde det av med mig som hadde sulte-
foret all kvinnelig pyntelyst en hel vinter. Men
betjeningen forstod sig åpenbart ikke på landlig
uskyld. Vårt efterhånden nølende tempo vakte de-
res opmerksomhet. Og siden — da vi stod borte ved
en disk for å handle og Laurense kløp fortrolig i
stoffene slik som hun var vant til å klype i land-
handlerens lerret, sirtser og bommesier, misforstod
de det fullstendig. De skjønte ikke at det bare var
provinsen som stakk frem.

Plutselig sier en av damene bak disken skarpt
til Laurense: — Hvad er det De har under kåpen
Deres? La mig se.

Laurense stirret aldeles uforstående tilbake, og
det samme gjorde jeg, før det i neste øieblikk gikk
op for mig hvad hun mente.

— Knapp op kåpen, kommanderte nu damen
med seiersmine.

Mekanisk gjorde Laurense hvad hun bad om.
Der var naturligvis ingenting annet å se enn Lau-
renses egen korpus, bølgende under et blått skjørt
og en rød og hvit golfjakke.

— Nå! sa damen kort og blev lett rød, begynte
så uten et ord mere å rulle sammen stoffer.

Men nu våknet min stridsånd som aldri ligger
overvettes dypt begravet. Det fikk da være måte
på hvad vi bra folk fra landet skulde utsettes for.
— Ærlig talt, synes De ikke en undskyldning er på
sin plass? sa jeg og så på henne med kolde øine, Og
tilføiet dristig noe som jeg sikkert har fra romaner

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 5 03:15:18 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kjveien/0086.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free