Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Intensitetsforlöp i seriespektra av dr. B. Trumpy
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
På andre områder, nådde man imidlertid mere lovende
resultater. Ved målinger av intensitetsforhold mellem linjer som
skyldes overgang mellem spaltede termer, fant man f. eks. interessante
lovmessigheter. Alkalienes serielinjer viser som bekjent
dublettstruktur, og man fant ved gjentatte målinger at forholdet mellem
intensiteten av de to dubletter var 2:1. Dette er Burger og
Dorgelos(3) bekjente intensitetsregel, som senere også er utledet
på kvanteteoretisk grunnlag. Den gjelder uten innskrenkning for
den skarpe og diffuse biserie for kalium og for den diffuse biserie
og Bergmannserien for Casiurn. Videre er ved gjentatte målinger
forholdet mellem Natrium D-linjens to dubletter bestemt til 2 :1,
og den samme verdi er funnet for den förste linje i Cäsiums
hovedserie. For de höiere Cäsium- og Rubidiumdubletter stiger
imidlertid forholdet mellem intensiteten av ennu uklare grunner nokså
sterkt med voksende serienummer. Blandt andre områder, hvor
intensitetsforskningen har bragt betydningsfulle resultater, vil
vi nevne spörsmålet om intensitetsforholdet mellem Zeeman- og
Starkeffektkomponenter. Målingene har her gitt resultater som
står i smukk overensstemmelse med de nye atomteorier.
Med den nye kvantemekanikk kom også spörsmålet om
intensitetsforholdet mellem linjer innenfor en serie i et helt.nytt lys.
Kvantemekanikken tillot nemlig en beregning av disse
intensitetsforhold, og det var derfor bare rimelig at målinger av
relative intensiteter innenfor spektrallinjeserier blev ofret en öket
opmerksomhet.
For vannstoff kunde Schrödinger allerede i en av sine förste
avhandlinger gi sluttede formler for intensitetsvariasjoner
innenfor Lyman- og Balmerserien med voksende serienummer. De
eksperimentelle resultater stemmer imidlertid dårlig med teorien.
Herzberg(4) og Bongers (5) har således målt
intensitetsvariasjonen innenfor Balmerserien i emmisjon uten å finne
overensstemmelse med teorien. Dette kommer imidlertid av at intensiteten
er sterkt avhengig av betingelsene for »Anregung».
Intensitetsmålinger bör derfor utföres ved absorpsjonslinjer, hvor denne
avhengighet ikke er tilstede. For slike målinger er alkalimetallene
særlig godt egnet, og de har da også i den senere tid vært gjen-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
