- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Kransen /
94

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Jørundgaard - VI

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

«Gjorde du det og holdt du av mig, saa gik du nok til
Lavrans og bad vakkert —»

«Jeg kan ikke det,» hulket møen, «jeg kunde nok
aldrig faa nogen mand saa kjær at jeg skulde ville gjøre
mine forældre imot for hans skyld.» Hun lette med
hænderne efter hans ansigt under kveifen og den tunge
staalhue. «Graat ikke slik, Arne, min kjæreste ven —»

«Denne faar du nu ha,» sier han om en stund og gav
hende en liten sølje, «og tænk paa mig stundom, for
jeg glemmer aldrig dig og aldrig sorgen min —»

Det var næsten helt mørkt da Kristin og Arne hadde
sagt hinanden det sidste farvel. Hun stod og saa efter
ham, da han tilslut red bort. Det lyste gult av en flænge
mellem skyerne, og det lyset speilet sig i fotefarene
deres, hvor de hadde gaat og staat i sludet paa veien
— det saa saa koldt og sørgelig ut, syntes hun. Hun
grov brystlinet frem og tørket sit forgrætte ansigt,
vendte sig og gik hjemover.

Hun var vaat og kold og gik fort. Om en stund
hørte hun der kom et menneske i veien bak hende. Hun
blev litt ræd; det kunde dog tænkes der for
fremmedfolk her paa tjodveien selv en kveld som denne, og hun
hadde et øde stykke for sig; der var svart ur ret op
paa den ene siden, men paa den anden side gik det steilt
ned og der var furuskog helt ned til den blybleke elv
i dalbunden. Hun blev derfor glad da den som kom
efter ropte hendes navn; hun stanset og ventet.

Den kommende var en lang tynd mand i mørk hekle
med lysere ærmer — da han kom nær, saa hun, han var
presteklædd og bar en tom skreppe paa ryggen. Hun
kjendte nu Bentein Prestesøn, de kaldte ham — Sira

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:58:59 2025 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/1/0098.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free